– Jeg er ikke venn med barna mine

You are here

Hun er streng, samtidig som hun kysser barna sine høylytt. Begge deler blir møtt med himling fra norske foreldre.

Mormoren fylte opp kofferten med mat da hun kom på besøk til Norge på 1990-tallet. Matvareutvalget i butikkene minnet om Sovjet – dyrt og lite variert, ifølge den spanske husmoren. Barnebarnet, 15 år gamle Ana, lurte på om det overhodet bodde folk i sitt nye hjemland.


NAVN: Ana Kipfer Santos (38)

FØDT: Malaga, Spania

BOR: Adamstuen, Oslo

ALENEMAMMA FOR: Blanca (7) og Maria Cayetana (10), samboer med Patrich

JOBBER SOM: Økonomikonsulent ved en barne- og ungdomsskole

– Jeg fikk følelsen av å ha kommet til en spøkelsesby. Jeg så ingen mennesker! forteller Ana Kipfer Santos, som kom med ferge inn Oslofjorden i november 1991. Sammen med sin yngre bror flyttet hun til moren og hennes norske kjæreste. Da nordmannen brått ble syk, endret livet seg for familien.

– Mamma fikk først en jente, så tvillinger med Torstein. Da han etter kort tid fikk kreft og døde, satt mamma igjen med tre små barn og to tenåringer – uten jobb og uten å kunne språket!

Anas mor bestemte seg likevel for å bli værende i Norge. Hennes «man må videre her i livet»-holdning er sterk. Hun utdannet seg til tannlegesekretær og senere tannpleier. Hjemme måtte de eldste hjelpe til.

– Vi ble oppdratt til å ta ansvar hjemme. Jeg ble fort voksen og hjalp til mye med barna. Mange mennesker klager på alt, men kanskje man selv må gjøre noe med situasjonen også? Mamma er et forbilde, sier en engasjert Ana.

– SOM EN GRIS I ET SLAKTERI.
Etter hvert møtte hun politimannen som skulle bli far til døtrene Maria Cayetana og Blanca. Hun var den første gravide blant venninnene.

– Jeg leste Mamma-magasiner og bøker av Gro Nylander og Stein Erik Ulvund, men jeg fikk også mye veiledning av min mor, forteller Ana, som måtte prioritere bort barseltreff med jevnaldrende.

Netboard will be here

I mellomtiden hadde nemlig også moren fått en liten sønn. Han manglet barnehageplass og Anas mor måtte tilbake på jobb. Dåpsgaven fra moren ble en tvillingvogn.

– «Da kan du gå tur med begge to!» sa mamma, forteller Ana og trekker på smilebåndet når hun tenker tilbake. Det gjør hun ikke når vi spør henne om fødselen gikk greit.

– Jeg følte meg som en gris i et slakteri og fikk inntrykk av at man måtte føde på vanlig måte, ellers så var man ikke kvinne! Det var stor motstand mot keisersnitt, selv om barnet lå i sete. Cayetana snudde seg en uke før fødselen og jeg fødte normalt, men jeg var veldig stresset i forkant. Jeg ville egentlig ikke ha flere barn, jeg var så traumatisert.

– SYNES SYND PÅ NORSKE BARN.
Ana måtte kjempe hardt for å få innvilget keisersnitt da hun ble gravid på nytt.

– Legen og jordmoren forsøkte flere ganger å overtale meg og sa at det var det beste for barnet. Men hva med meg? Jeg fikk følelsen av at «Dette har man gjort i tusenvis av år» og «Du er ikke tøff nok!». Var det en økonomisk grunn? undrer jeg.

– På hvilke områder er spanske og norske mødre forskjellige?
– En spansk mor ville aldri latt barnevognen stå på utsiden av en kafé. Hva om det kommer en katt eller noe faller fra taket? Hvor mye betyr egentlig den friske luften? Norske mødre er sporty og går turer uansett vær. Det er beundringsverdig, men jeg syns synd på barna, smiler Ana.

Hun mener dessuten at norske mødre er mindre opphengt i at barna skal fremstå som «rene og pene».

– Det er deilig at nordmenn ikke er så opptatt av om barna er skitne eller ikke. I Spania får man blikk og blir sett på som en dårlig mor. Men jeg undrer meg likevel over når barnet ikke har gredd håret når det kommer i barnehagen, og det ser ut som om barnet er tatt rett opp av sengen, mens moren er nydusjet og fresh. Men det er vel et spørsmål om logistikk. Man må rekke en jobb.

KYSSER BARNA HØYLYTT.
– Hvordan vil du beskrive deg selv som mamma?
– Jeg er veldig direkte og streng. Når jeg sier nei uten å forklare, blir jeg sett på som streng. Jeg har verken tid eller energi til det. Man skal ha et godt forhold, men jeg er ikke venn med barna mine, jeg er mamma. Jobben min er å veilede dem. Det sies at en spansk mor bjeffer mye, men biter lite. Jeg kysser barna høylytt og viser følelser åpenlyst, og det er veldig spansk.

Ana er ikke redd for å vise følelser og mener at det er viktig ikke å skjule noe for barna, heller ikke ved store kriser, som da hun og mannen gikk fra hverandre.  

– Skilsmissen kom som en sjokk på barna, vi hadde ingen store krangler hjemme. Jeg var nedfor og gråt. Jeg prøvde ikke å skjule det. De skjønte hvorfor mamma var lei seg. Man skal si ting til barna som de er. For eksempel at vi ikke har råd til å gå på kino hver helg. Det er ingen skam. Man må være åpen og realistisk. Barna gjennomskuer oss uansett. 

 Ana er ikke så opptatt av at barn raskest mulig må lære å bli selvstendige.

– Her i Norge skal små barn kle på seg selv, men jeg har ikke tid til det når jeg skal på jobb. Jeg mener barna har all verdens tid til å bli selvstendige. De skal være individer, men man må kunne hjelpe hverandre også, man er ikke alene her i verden.


TYPISK MALAGESISK: I Malaga er det helt vanlig å spise «churros» til frokost - vannbakkelslignende lange bakverk som man dypper i sjokolade. Nam!

– MAN BØR HILSE MER.
– Hvilke verdier vil du videreformidle til barna dine?
– Respekt er viktig og det å ta hensyn til og være god mot andre. Sier man hei når man kommer inn i garderoben i barnehagen, slik at barna hører det, så statuerer man et eksempel. Det er grunnleggende folkeskikk. Mange voksne sier ikke hei. Jeg reagerer fortsatt på det. Det gjør noe med mennesker når man sier hei til hverandre. Man føler seg sett. Alle burde hatt et skilt rundt halsen: «Make me feel important».

Ana mener også at barna må lære seg å ta ansvar, slik hun selv måtte, og at det å hjelpe til er et gode i seg selv og ikke noe man trenger å belønnes for.

– Jeg er oppdratt til at man må gjøre ting fordi man må bidra. Et hjem er en bedrift der alle har sine funksjoner. Jeg hører ofte: Hvis du rydder, så får du 20 kroner! Men hvem belønner mamma? Skal man gjøre ting for å få belønning eller gjøre ting for  å lære å ta ansvar?

– Er det en utfordring å gå mot strømmen hele tiden?
– Å oppdra barn er ingen dans på roser. Har man valgt å få barn, så må man ta diskusjonen. Jeg er ikke redd for det. Det er en jobb å ha barn, men samtidig utrolig lærerikt. Jeg vil lære barna mine at de skal ta egne valg, ikke at de må gjøre alt det alle andre gjør.

– Hva savner du mest med hjemlandet?
– Jeg savner varmen, folket, at man kan slå av en prat uten at det skal være så høytidelig. I Norge lever man for å jobbe. I Spania jobber man for å leve. Man nyter livet mer.

 

Stats read: 
2 042
Stats like: 
5
↓ Artikkelen fortsetter under