• SUKSESSDESIGNER: Cecilie Melli fulgte drømmen og ble designer. Kjolene hennes har vært på den røde løperen i Hollywood, og hun jobber hardt for å få det til. Hun mener selv at ordningen med delt omsorg har vært en hjelp på veien til suksess.

  • 20 ÅR MELLOM: Cecilie var 19 år første gang hun ble mamma, og 39 da Josephine ble født.

  • ARBEIDSPLASS: Josephine (8 mnd.) og Cecilie ved sybordet. På bysten henger blonder fra Alexander McQueen som skal bli til en kjole.

  • DIESEL OG PALJETTER: Cecilie møtte Stian på en fest i Enebakk, med en treliters dunk sprit i hånda. Hun liker at han er en mannemann, og blir en kontrast til hennes glitter og stas.

– Barnefri har vært avgjørende for min suksess

You are here

Designer Cecilie Melli synes det er viktig å ha et hverdagsliv som veier opp for all glamouren på jobb. Sånn sett har det vært kjekt å få barn med 20 års mellomrom.

Designer Cecilie Melli (40) er blitt Norges brudekjoledronning, og selskapskjolene hennes er navngjetne langt utover landets grenser og helt til Hollywood, faktisk. Men det kan vi komme tilbake til, for historien begynte lenge før Paris Hilton forelsket seg i silkedrømmene til Cecilie fra Stavanger.


Cecilie Melli (40)

  • Mamma til: Josephine (8 mnd.), Felix (20) og Leo (17).
  • Samboer med: Stian Krøning.
  • Bor: På Bislett i Oslo.
  • Jobber som: Designer av brude- og selskapskjoler.

– Kom her’a, Jossi, så skal du få pitla litt på paljettane mine!

Cecilie Melli strekker armene ut med et stort smil om munnen, og møtes av en like begeistret bylt (Josephine, 8 mnd.) i den andre enden. De bittesmå bena går som trommestikker i luften, og Josephine strekker armene ut mot mammas glitrende kjole og smykker. Det er nok av gøy å pitla på, for å si det sånn.

– BARN SKULLE IKKE VÆRE EN HINDRING.
Hun skulle i alle fall aldri ha barn. Det var femtenåringen Cecilie helt bestemt på. Men allerede som 19-åring ble hun gravid.

– Det tok så lang tid før jeg oppdaget det. Jeg er en sånn som får mensen selv om jeg er gravid, så jeg var fire-fem måneder på vei da jeg oppdaget det.

Graviditeten ble sparket Cecilie trengte for å ta tak. Da hun forsto at folk ga henne opp fordi hun skulle ha barn, våknet pågangsmotet og engasjementet.

– Mange hadde en oppfatning om at nå hører vi ikke mer fra henne, liksom. Da bestemte jeg meg for at det å være mamma i alle fall ikke skulle hindre meg i noe.

Så hun flyttet til Oslo. Nitten år gammel og seks måneder på vei. Hun begynte på Blindern, og så fødte hun Felix. Da mammapermen nærmet seg slutten, måtte Cecilie finne ut hva hun skulle studere.
– Jeg hadde ikke lyst til å fortsette på Blindern. Jeg syntes det var så trist der! Og kjedelig! Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre, og da jeg gikk gjennom studiekatalogen var det kun én ting som fristet meg: Esmod.

Netboard will be here

KREATIV MAMMA.
Den franske sømskolen Esmod hadde startet opp i Oslo, og de ville ha studenter som «var kreative og likte å lage ting». Og det likte Cecilie.

– Jeg lagde jo ting hele tiden, men inntil da visste jeg ikke at det gikk an å jobbe som motedesigner. Jeg visste ikke at det var noe man kunne leve av, liksom.

Hun lærte å sy av moren som barn.
– Mamma sydde alltid klær til oss, hun og jeg i matchende kjoler og 70-talls buksedresser. Mitt beste påskeminne er fra det året mamma sa til meg og lillesøsteren min: «Nei jenter, i år drar vi ikke på fjellet. I år kjøper vi inn masse stoff, og så sitter vi og syr og koser oss». Og så gjorde vi det. Sydde og pratet og hørte på påskekrimmen på radio. Beste påsken jeg har hatt.


BUTIKK: I butikken i Nedre Slottsgate i Oslo henger drømmekjolene på rekke og rad. Og de blir sydd på bakrommet! Hun designer også smykker. 

PARIS OG SAMLIVSBRUDD.
Cecilie sendte inn søknad, og kom inn.

– Jeg elsket det. Jeg trenger å ha litt press på meg for å prestere, og her møtte jeg det franske skolesystemet som er strengt, og som krever mye.

I løpet av tiden på Esmod ble Cecilie gravid igjen, og da Leo ble født, flyttet familien til Paris for at Cecilie kunne ta siste året der da hun var ferdig med sin permisjon.
– Det var fint. Felix gikk i italiensk barnehage mens conciergen (portnersken) i gården der vi bodde, passet Leo mens jeg var på skolen, og guttene lekte i parken ved Eiffeltårnet om ettermiddagene.

Da året var omme, ville Cecilie hjem. Guttenes pappa, som er halvt italiensk, ville til Italia. Det endte med at Cecilie dro hjem alene. Guttene kom litt senere, og også pappaen, men denne gangen ble de boende i Oslo i hver sin leilighet.
– Vi har alltid bodd i nærheten av hverandre og hatt delt omsorg. Jeg forsto raskt at det beste vi kunne gjøre for guttene var å være fleksible, så vi har tilpasset ordningen etter guttenes behov.

JOBBET FOR MYE.
For Cecilie fungerte den delte løsningen optimalt.

– Når jeg ser på det i etterkant, har den delte løsningen med barnefrie uker kanskje vært avgjørende for at jeg har lykkes som designer.

– De årene jeg jobbet for andre, som for eksempel Ikea, Lene V og i brudesalong, fikk jeg ordnet det slik at jeg jobbet mindre de ukene jeg hadde guttene, og mer de ukene jeg var alene.

Likevel ble det mye jobbing. Særlig årene som butikksjef i Lene V var hektiske, og Cecilie følte etter hvert at hun ikke strakk til noe sted. Da hun sluttet ble det starten på tre år som arbeidsledig.
Cecilie sydde brudekjoler for venninner for å spe på budsjettet, mens tanken om å starte noe eget vokste frem.

– Jeg hadde jo jobbet i brudesalong og sett at det var noe som manglet. Jeg kunne aldri tenke meg å gifte meg i noen av de kjolene de hadde der, og jeg tenkte at det må jo være flere som meg.

Hun bestemte seg for å starte egen butikk, og tok inn smykker som hun solgte til kjolene.
– Jeg fikk penger fra Nav i tre måneder i oppstarten, og for meg fungerte det som en veldig god ordning. Jeg trengte å få kniven på strupen. Jeg måtte ha penger, jeg hadde jo to barn, og med bare tre måneders sikkerhet var jeg tvunget til å få litt fortgang i ting.

KJENDISER BRUKTE KJOLENE.
Det kanskje smarteste trekket hun gjorde, var å hyre inn et PR-byrå allerede før starten.
– Jeg har aldri vært med på Oslo Fashion Week, for eksempel, jeg har brukt PR-byrå i stedet. De gjør en god jobb hele året, ikke bare i tiden rundt moteuken, og det har nok gjort at kjolene mine har fått oppmerksomhet.

Det tok ikke lang tid før ryktene om brudekjolene gikk. Og snart dukket Melli-kjolene opp på de røde løperne. Da var det gjort.

Siden har Cecilie sørget for å være på rett sted til rett tid. Hun drar på Meet and greet-tilstelninger i Los Angeles for å vise frem kjolene sine før The red carpet season. Og hun er på plass i Cannes med ett mål for øye: At en av kjolene skal havne på en kjendis.

Hun lyktes i 2012, da hun dagen før hun skulle reise hjem fra Cannes fikk nyss om at Paris Hilton trengte kjoler, og sendte sporenstreks 30 kjoler til superstjernens hotell.
– Hun brukte to av dem, og da sa alle til meg at nå måtte jeg åpne butikker overalt og bare smi mens jernet er varmt, men jeg kan jo ikke det. Hvordan skal jeg få sydd alle kjolene? Vi syr jo alle kjolene i butikken i Oslo!

Og det er dette vi synes kanskje er det fineste ved hele Melli-bedriften. Mens vi vet at fattige jenter sitter i Bangladesh i trange, varme rom og syr klær til nordmenn for 18 kroner måneden, er det nesten verdt en overskrift i seg selv at klær i det hele tatt produseres i et verksted midt i Oslo. På bakrommet til butikken i Nedre Slottsgate sys alle kjolene, av Cecilie og hennes ansatte, tre på full tid, sju på halv.

– Jeg har prøvd å sette ut produksjonen, men det fungerer ikke så bra. Jeg liker best å gjøre det selv, da vet jeg at det blir ordentlig. I tillegg binder man opp mye kapital når man produserer ute og må bestille for eksempel 50 stk. av hver kjole.

– KJEDELIG MED BARE GLITTER.
Butikken går strykende og Cecilie jobber. Hele tiden. Men på et tidspunkt gikk hun lei.

– Det hadde å gjøre med at guttene var blitt store. De klarte seg selv, hadde sine egne ting, og plutselig satt jeg her alene på kveldene, med et glass vin i hånda og liksom skulle kose meg. Men jeg syntes det var så kjedelig! Og så mistet jeg helt piffen når det kom til jobb. Plutselig var dét alt jeg holdt på med: Kjoler og silke og glitter og stas. Det ble så meningsløst. Jeg tror det småbarnslivet har vært en viktig motvekt til jobben. Glamour og fine kjoler er ikke det viktigste, men plutselig var det bare det igjen. Da ble det ikke like gøy lenger.

Så Cecilie satt der, 38 år gammel, og tenkte «Nei, kanskje man skulle fått noen flere barn?».

Men hun hadde jo ikke noen mann. I alle fall ikke før hun fant ham på hytta i Enebakk. Eller i alle fall i nærheten.
– Jeg var på fest, og der var Stian. Han gikk rundt med en tre liters dunk med vodka og suttet på tuten, og jeg tenkte «Guuud, jeg er glad han der ikke er typen min». Men så var han jo det!

Cecilie liker at menn er menn. Og Stian er en dieselmann. En som liker maskiner og biler og mekking og skruing. Mens hun liker paljetter og broderier. En god match, åpenbart.
– Vi begynte tidlig å snakke om at kanskje vi skulle få barn, men så plutselig ble jeg gravid da vi hadde vært sammen i tre måneder, så vi rakk egentlig aldri å snakke ordentlig om det. Men det var jo like greit, gliser Cecilie.


HELE FAMILIEN: Cecilie fant Stian på en fest på landet. – Han gikk der og supte på en dunk med Jeltzin (vodka, red.anm.), og jeg tenkte bare «Gud, jeg er glad han der ikke er typen min.». Men så var han jo det!

GANSKE LIKT DA OG NÅ.
– Var det annerledes å bli mamma nå enn for 20 år siden?
– Nei, jeg synes egentlig ikke at det har vært så stor forskjell. Da jeg var 19 var jeg veldig avslappet til det hele og tenkte at siden jeg var så ung, sa det seg selv at jeg ikke kom til å gjøre dette så bra. Jeg krevde ikke mye av meg selv, og følte heller ikke noe press. Da jeg ble mamma igjen som 39-åring, hadde jeg kommet inn i en ny, avslappet fase, hvor jeg er trygg på meg selv, på det jeg driver med, har trygg økonomi osv. Jeg tror ikke det hadde vært noe bra for meg  å få barn da jeg var rundt 30. Da var jeg stram.

– Stram?
– Ja, jeg tror ikke jeg var så hyggelig da. Jeg ble streng. Jeg ville ha kontroll på ting, oppnå ting. Jeg ville utrette så mye både hjemme, på jobb og sosialt, og så gikk det litt i stå for meg. Hvis jeg skulle gitt meg selv ett råd da, så ville det være å ikke være så bekymret. Det er deilig å bli voksen og kjent med seg selv og egen kapasitet. Nå er jeg like avslappet som da jeg var 20.

– Så det passet bra å bli mamma igjen?
– Ja, nå er det fantastisk å oppleve å få barn igjen. Alt får litt mer farger og blir litt mer nydelig når man har unger. Tenk på alle de små gledene og så mye man legger merke til! Se på den sykebilen! Eller den fine blomsten! Det er et eventyr. 

Stats read: 
26 149
Stats like: 
11
↓ Artikkelen fortsetter under